Skogstad boligsameies historie

(Artikkel i Akers Avis 2/1-2015)

 

Ingar Martinsen er den som har bodd lengst i Skogstad boligsameie. Hans historie oppsummeres med ordene «drøm» og «kamp» og Groruds største sykkelhelt.

 

Bildetekst: GJENNOM 99 ÅR: Historieentusiast Kjell Hovind og beboere Ingar Martinsen forteller gjerne om historien bak Skogstad boligsameie. Martinsen er blant den som har bodd på tomta lengst.

 

 

Året 1915: Johan Martinsen tar med seg sønnen og kona og flytter inn i Skogstad-villaen. Sønnen er Groruds største sykkelhelt - Ragnvald Martinsen. Med ti norgesmesterskap og elleve norske rekorder bak seg var han en av landet beste syklister - og områdets store kjendis. Etter noen år tok han seg tid vekk fra sykkelbanen for å gifte seg med Lisbeth Danielsen. I 1938 kom Ingar Martinsen til verden i Bergensveien. Her ble han boende.

– Det var fem leiligheter i hver villa. Vi var til sammen ti familier. Jeg bodde sammen med min mor, far, bror og søster. Min storesøster var mye eldre enn oss og flyttet ganske raskt ut. Det var ikke så stor plass, men slik var det på den tiden, sier Ingar Martinsen og legger til:

– Vi hadde en drømmetilværelse. Vi trengte ikke å reise på ferie. Vi hadde jo badevann, fiskemuligheter og skogen rett ved isen av. Vi hadde noe å gjøre støtt - og så gøy vi hadde det.

 

Historien bak

På 1900-tallet ble to store trehus bygd på tomta øverst i Bergensveien. Den ene villaen het Skogstad, og den andre Fjellhammer. Boligene ble bygget av det som den gang het Petrus menighet, oppkalt etter apostelen Peter. Petrus hørte til nede i byen, og ble i 1962 omdøpt til Sofienberg. Menigheten hadde først og fremst beregnet boligene i Bergensveien som ferieboliger.

– Den gang var Grorud langt ute på bondelandet. Da var det bare steinhoggere og bønder som bodde her. Boligene ble derfor bygd som ferieboliger for å avlaste dem som jobbet i byen. Men etter hvert tok fastboende over, sier Ingar Martinsen.

På 1950-tallet kjøpte nemlig alle familiene ut Petrus menighet og ble eier av boligene selv. De overtok tomta i den hensikt om å få restaurere de to husene. Dette viste seg å bli veldig dyrt, og tanken om å bygge nytt kom på banen.

– Dette var i den vanskeligste tiden for boliger i Oslo. Lån var ikke lett å få. Jeg husker godt da de kjempet for å få lån. Da bodde jeg hjemme. De ønsket egentlig å bygge terrasseblokker, men måtte gå på kompromiss.

For at familiene skulle få lån måtte de ha større utnyttelsesgrad på tomta. Husbanken bestemte at familiene kunne få penger om de bygget 72 boenheter fordelt på 2-, 3- og 4-roms leiligheter, i tillegg til en del hybler og en butikk. I 1960 stiftet familiene seg et privat boligbyggelag, Bony, og startet byggingen.